torsdag 20. april 2017

det blir moteshow!

Etter endt dag i Fretex Skien sine nye og fantastiske lokaler!
I forrige innlegg fortalte jeg dere om et arrangement på Dyrsku´plassen i Seljord den 20. mai som jeg skal være med på. Jeg har ikke fortalt dere alle detaljene enda, men de er rett rundt hjørnet, og her kommer i alle fall litt til! Samt litt behind-the-scenes fra prosessen ;O)

Vi skal ha et stort
Lørdag 20. mai klokka 12.00 på Dyrsku´plassen i Seljord - mer informasjon kommer altså snart!

På dette showet vil du få se koftene fra Kofteboken 1&2, sammen med gjenbruksklær. For igjen har jeg hatt glede av å samarbeide med Fretex. Og ikke bare det, jeg jobber også tett med et aldri så ungt og fresht crew med studenter fra Kvitsund Gymnas. 

La meg presentere dem! Fra høyre: Sara, Tina-Charlotte, Ingrid og Marthe.

I går brukte vi hele dagen sammen i Fretex Skien sine nye og utrolig fine lokaler på Kjørbekk. Vi fikk plukke fra øverst hylle og satte sammen fargerike og fine gjenbruksklær til koftene vi gjerne vil vise dere 20. mai. 

Dette er bare et lite knippe av de koftene vi skal vise. 
Målet er å vise hvordan man kan bruke det tradisjonelle inn i en ny tid. Mer enn noen gang er gjenbruksklær aktuelt, og koftene har fått et oppsving vi aldri har sett maken til på mange, mange år. Derfor syns vi dette er en perfekt kombinasjon! I dette rommes både miljø, mote og tradisjon. 

Litt inspirasjons-innhenting mellom øktene. 

Til slutt et mobilbilde tatt av Fretex Skien-sjefen selv. Jeg gleder meg til videre arbeid med denne fine gjengen, og ikke minst til å avslutte det hele med et skikkelig moteshow i mai. 

Lørdag 20. mai altså. Det gjelder å holde av datoen ;O)

tirsdag 18. april 2017

hva skjer?

Jo, det skal jeg snart fortelle dere. Koftene fra Kofteboken 1 og 2 skal igjen ut på nye eventyr, og arrangementet jeg sikter til i denne omgang går av stabelen lørdag 20. mai. Det blir supergøy og det skjer på Dyrsku´plassen i Seljord! Jeg skal snart fortelle mer, for dette er nemlig noe du også kan være med på. Ja, jeg håper at du kommer jeg! 

Jeg kan si så mye at dette handler om å vise hvordan tradisjonen kan brukes på en trendy måte i en ny tid, og i morgen fyller jeg bilen med noen skikkelig bra studenter som jeg skal samarbeide med om dette prosjektet. Vi skal plukke ut noe som passer superfint til koftene. Jeg lover å ta bilder, slik at dere får se. Og jeg skal snart fortelle dere alt sammen. Informasjonen er bare inne til dobbeltsjekk ;O) Dette blir så spennende!

Ja, dette ble rett på etter påskeferien dette. Jeg får fortelle litt om den også, litt senere. Nå ville jeg så gjerne rope dette ut! 

tirsdag 11. april 2017

om noen spør...

Dette er en av de første påskene på gården. Ikke snø da heller. Vi som i starten trodde at Kviteseid lå hvit på denne tiden, måtte tro om igjen da vi kunne plukke blåveis og hvitveis i lia. Så selv om dette kan se ut som en skikkelig fjellgård, ligger det ikke så høyt, men vestvendt og i solhellingen, og da blir det tidlig vår. Noe jeg gleder meg masse over! Denne tiden kan jo ikke beskrives i ord. Under den brune bakken ligger alt det grønne og frodige på lur. 

Dette bildet...
Likheten: Bildet beskriver godt hvordan det ser ut oppe i bakkene hos oss nå også. Hvitveisen titter frem og det er knopper i alle trær. Det har vært knallvær, men vi må fortsatt ha på varme klær på grunn av nordavinden. Og så er det påskeferie. 
Forskjellen: Den gang bodde vi i campingvogn med hjemmesnekret spikertelt. Den vogna har vært en god arbeidsbrakke/hytte for oss. Og med stor platting og god utsikt da gitt! Da var utsiktene til innflytting så langt borte, at jeg syns det var ren utopi. Til tider glemte jeg at det lå et hus dere nede som faktisk kunne bli et hjem. Jeg visste det var så langt frem. Ikke skjønner jeg helt hvor jeg fikk tålmodigheten fra. Kanskje var det fordi det var en god blanding av skrekk og fryd. Flytte fra det som var kjent og kjært i byen, til noe helt nytt i ei bygd. Og så til de grader et oppussingsprosjekt...

Her kommer som følger et lite rush med instagrambilder fra min konto @livslyst 



Det i er i alle fall i dag så utrolig godt å vite at vi nærmer oss så ferdig med istandsettingen av huset, at vi snart kan flytte inn. Det er ikke lenger utopi. Jeg begynner å se for meg hvor de forskjellige tingene skal plasseres i det som skal bli vårt nye hjem. Skapet der... Hylla der... Bildet der... 
Ah! Denne påsken skal vi ikke bruke tid i en campingvogn. Vi skal kose oss på tunet. Plante, planlegge, spise, ha besøk, skravle og le. Og så skal vi jobbe litt. Sånn innimellom så vi kommer enda et skritt nærmere. Og om noen spør hva vi skal i påsken, skal jeg svare det jeg gleder meg aller mest til: Å sitte ved vindusposten på kjøkkenet, i midlertidige hagemøbler, med levende lys om kvelden. Da er det duket for gode samtaler kan jeg love. Da får vi en liten smakebit av hvordan det snart skal bli, og det føles... utrolig godt!

MED DETTE VIL JEG ØNSKE DERE EN 
FREDFULL OG GOD PÅSKEHØYTID!
Da tar jeg nemlig en liten og god ferie, så knottes vi mer rett over. Jeg gleder meg til å ta dere med videre på vår reise mot et skikkelig og anstendig liv på landet ;O)

torsdag 6. april 2017

med fremtidsbriller på

I know. Jeg har vist dere dette bildet før, men det fortjener en gjentagelse, og jeg har smurt det inn i mine fremtidsplaner. (I dette innlegget må dere altså bruke fremtidsbriller igjen. Se mer lenger nede.) På torsdager tar jeg av og til et tilbakeblikk (throwback thursday), og denne gangen må jeg bare nyte synet av hurdalsrosen inntil den gamle tømmerveggen igjen. For meg symboliserer dette selve essensen av å bo på et gammelt tun: 

Nytt og vakkert liv, med gamle og slitte tømmervegger som ramme. 

Denne hurdalsrosen står plassert foran den vesle stuen på Kviteseid Bygdetun. 
*Fakta Hurdalsrose er en gammel sort, den er hardfør og kan bli opptil fire meter høy. Blomstene er rosa, busken har ikke torner og blomstrer bare én gang hver sommer. Det gjelder altså å nyte anledningen! Historien forteller at det var en prestesønn fra Hurdal som en gang tok den med seg fra Tyskland. 

*Wikipedia

Vi har også plantet Hurdalsrose på gården. (Til høyre i dette bildet.) Klart vi måtte ha det, når denne sorten er av det gamle slaget ;O) Men ikke bare på grunn av det, den er jo så vill og vakker syns jeg. Spriker litt sånn i alle retninger, i forhold til Austin-rosen til venstre som vokser så tett og fint som en ball. 

Når vi kan begynne å plante hage foran huset, har jeg såå lyst å sette en Hurdalsrose foran et av vinduene, slik de har gjort det her. Det er sikkert ikke det mest praktiske, men såå vakkert da! Jeg har hatt det i planene siden jeg tok disse bildene i 2012. Vår første sommer som "gårdseiere" i Kviteseid. 

Ca slik ser det ut hos oss om dagen, men til sommeren er det meningen at sagen skal flyttes, og dette skal med tiden omgjøres fra byggeplass til hage! Det er så jeg nesten ikke tror det er sant. 

Så sett på dere fremtidsbrillene et lite øyeblikk her og se sammen med meg

- Treverket er blitt grått, vinduene er ferdig malte (farge litt uvisst enda), hvitmalt bislag (inngangsparti) på plass, plen og stein foran huset, hagemøbler foran kjøkkenvinduet til venstre og en høyreist hurdalsrose foran veslestua til høyre. 

Greit, vi er sikkert noen skikkelig romantiakararar, men fytti så koselig det kommer til å bli!

mandag 3. april 2017

dilla på luer av restegarn

Å kunne strikke ting litt sånn på impulsiven, det liker jeg. Det går jo ikke alltid med større prosjekt som gensere og kofter, men med luer derimot, er det bare å hive seg rundt når lysten kommer. Pinner og restegarn har jeg jo nok av etter blant annet dette Kofteboken-prosjektet ;O) Og til en slik lue går det knapt et nøste. Så nå blir det luer i alle slags farger. Til venner og familie. For jeg har fått litt dilla. 

Jeg startet med en til meg selv da, med garn jeg faktisk fant på Søstrene Grene - av alle ting. Jeg syns bare fargen var så nydelig. I en annen garnbutikk fant jeg en syntetisk dusk som var så fin. 

3-åringen her i huset fikk denne. I garn fra Sandnes Garn, og strikket med mye tynnere pinner. Den er godt brukt allerede og har blitt vasket, i alle fall våt, flere ganger. Den syntetiske dusken her, klippet jeg av en kjøpelue han aldri brukte. 

Det var så utrolig gøy å strikke fletter. Jeg får lyst å lage masse mer med dette mønsteret. På denne luen har jeg strammet inn og laget flette rett over vrangborden, på de andre har jeg ventet litt. Jeg har altså prøvd meg frem underveis. Både på antall masker og antall fletter, og hvordan jeg avslutter øverst i toppen. Nå har jeg kommet frem til en god løsning mener jeg. 

Som dere skjønner har jeg ikke gått ut fra noen oppskrift. Jeg husker ikke helt hvor jeg fant eksempel på et slikt mønster heller, men kanskje jeg kan skrive ned hvordan jeg har gått frem, om flere vil strikke? Dere får gi meg et hint ;O)

Denne strikket jeg til min pappa. Fletteluer til alle altså! Hihi. 

Hans pakket jeg inn i gråpapir. En liten hverdagsgave av et nøste restegarn og litt strikkekos noen kveldstimer. Det kaller jeg en vinn-vinn-situasjon. 

Den siste ble i en skjønn grønnfarge i Mini Alpakka fra Sandnes Garn. (Farge 8543) Jeg strikket med pinne 3. Den skal snart sitte på hodet til en liten jente-1-åring. Dette syns jeg ble en koselig vårlue!

torsdag 30. mars 2017

tbt norsk landstil

Da jeg startet å blogge i 2009, satt jeg faktisk i denne sofaen. I den til høyre i bildet. Jeg hadde kjøpt meg leilighet, hadde satt på plass alt jeg hadde samlet av gamle og nostalgiske ting og møbler gjennom mange år. Det var ikke snakk om å sette noe til side, nei alt skulle inn på disse 50 kvadratmeterne. Jeg måtte nesten gå sidelengs for å komme meg ut verandadøren, og det er utrolig å tenke på at også denne stuen inneholdt, i tillegg til dette dere ser her, en spisestue og en ekstraseng. Og da har jeg ikke nevnt de to store skapene som også var stappfulle av kopper og kar og andre ting som jeg kanskje en gang kunne få bruk for. Kunsten i å begrense seg var visst ikke min sterke side. Nå må jeg jo smile litt av det hele, men da koste jeg meg glugg. Den vesle leiligheten var mitt første ordentlige hjem utenom barndomshjemmet, og etter å ha studert og bodd flere steder i landet, var det så godt å endelig kunne sette tannbørsten på fast sted. Dessuten kunne jeg endelig leve ut min interiør-interesse i fullt flor. Og det gjorde jeg til gangs. Etter å ha trykket "enter" og bloggen var åpnet, satte jeg i gang med å ta bilder av alt sammen. Hver dag i flere år blogget jeg fra denne leiligheten, og bloggen ble raskt godt besøkt. I den tiden var ikke telefonene som små computere, og folk satt som regel foran en dataskjerm når de tok sin daglige runde i "blogglandia", som de kalte det. Med tastaturet foran seg, var det enkelt å legge igjen kommentarer, og jeg husker gleden ved å kunne kommunisere med nye mennesker på denne måten. Det er fint å tenke tilbake på hvordan det hele startet. På tiden i leiligheten min, alle tingene jeg hadde så glede av å sette sammen, og alt jeg drev med som ble dokumentert og "kringkastet". Lappeteppet som ligger over overnevnte sofa, ble jo en aldri så liten "landeplage". Det var ikke få slike tepper som ble heklet i etterkant, og det havnet også på trykk i et blad. Det var jo slik det var. Man snappet opp tips og idèer hos hverandre og gjorde det til sitt eget.  Ikke minst husker jeg alle rundene jeg hadde inn til andre bloggere, og så på nære nippet jeg var på å male hele denne leiligheten hvit. I lyset av "fransk landstil" og "chabby chic" var jeg mange ganger fristet til å følge strømmen. Men den satt langt inne. Skulle jeg virkelig male over den fine blåfargen på soverommet, og den fine, fine grønnfargen på badet?

Det ble heller til at jeg tok i retningen av det som var mer naturlig for mitt hjerte, og av ting og møbler jeg hadde samlet opp. Det meste jeg hadde var jo norske arvede bruksting og loppefunn. Så skapte jeg heller mitt eget norske landstils-univers. Jeg husker jeg laget et blogginnlegg om dette. "Hva med den norske stilen da?" var overskriften. Hele innlegget kan du faktisk lese HER om du vil. Det er vittig å se hvordan et innlegg på LivsLyst så ut den gangen, så hold fast, men jeg syns jeg har noen gode poeng i teksten ;O) 

Og det er i den retningen jeg har fortsatt. Visst er det så utrolig mye inspirasjon å hente på blogger og i interiørblader. Den ene trenden etter den andre ruller opp. "I år er gul årets farge"- type... Jeg orker bare ikke å henge med. Jeg kan like det godt det jeg ser, men jeg vil ikke gjøre noe med det selv. Jeg tenkte tidlig, allerede på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, hvis jeg samlet på gamle møbler og bruksting ville jeg ikke måtte bytte ut for hver nye trend som kom. Og jeg syns det er noe herlig befriende i det å følge sin egen akse. Man må så klart ta høyde for at man endrer seg med tiden. Alt er ikke statisk. Hverken smaken, interessene våre eller oss selv, men når jeg ser tilbake på dette i dag, ser jeg jo at jeg har gått den samme veien, men kanskje bare blitt mer rendyrket. Jeg vil stadig lære mer om hvordan gammelt håndverk ble utført, jeg vil fortsatt i dag bruke de gamle møblene som er bunnsolide og ofte hjemmesnekrede, og jeg vil mer og mer bruke rene materialer med høy kvalitet som også holder lenge. Jeg liker fortsatt det gamle og norske, forskjellen er bare at jeg ikke har tenkt å fylle hele gårdshuset med ting. Det som ikke får plass der opp, det får vi kvitte oss med. For noe har altså endret seg på disse årene. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå sidelengs for å komme meg gjennom dørene!

***

 Men et aldri så lite tilbakeblikk er jo gøy. (Bildene er tatt av fotograf Bård Jørgensen.)

Trykk deg inn HER og HER for å se mer av hvordan leiligheten så ut. 

onsdag 29. mars 2017

vil du vite min vårdrøm?

Dette innlegget blir bare et slikt et med bilder som kanskje kan inspirere og gi en god vårfølelse. 
Et og annet tips følger også med, 
dessuten får du vite hva som er min vårdrøm

Vårdrøm: I hagen her i leiehuset vokser det snøklokker i skråingene. Et hvitt teppe har bredd seg ut og stukket seg frem gjennom gresstrå og døde blader. Et sikkert vårtegn, selv om frostnettene fortsatt kan komme. Snøklokkene, de har bestemt seg for å ta sjansen, og jeg har bestemt meg for at jeg må plante slike på gården. Så vakkert det er når de utrolig vakre blomstene dukker frem på den bare og litt gustne bakken. Da jeg tittet ut av soveromsvinduet i dag, kjente jeg lukten av vedfyring. En av naboene hadde fyrt opp i ovnen, og nå spredde røyken seg sakte i den stille luften. Jeg begynte nesten å gråte litt. Ja, det er helt sant. Den lukten blandet med den fortsatt litt kalde vårluften, synet av den bare bakken, alle spirene og det som skal komme fremover nå... det gir en så god følelse, og det ga meg nesten tårer i øynene. Jeg har noen ganger et drømmende bilde av hvordan det vil være å bo på gården vår, og dette fikk tankene til å fare. Jeg så for meg -

..."mennesker på tunet en deilig vårdag. Noen raker seg lykkelig gjennom tørre gresstrå og gammelt løv, andre står for det mer sosiale med prat og historier de alle må le av. Nå skal det bli fint, derfor fyrer de opp et bål bak låven. Kvist og kvast går opp i røyk, og den gode lukten sprer seg over jordene. Barna løper glade rundt, kanskje prøver de en barkbåt i bekken? Etterhvert tar de seg alle tid til både kaffe og vafler ved langbordet. Praten høres av dem som går forbi og skal på tur litt lenger opp i heia. På veien ned kommer de innom for å hilse på. "Vi gikk forbi. Vi hørte dere". "Så koselig!" får de til svar og de mener det. For hele dagen er disse menneskene ute og steller i stand til det som skal komme, og det er plass til mange på turnet. Våren er her, utelivet har for alvor begynt, og å dele dette med andre mennesker, er det som gjør dem lykkelige."

Ja, jeg kan drømme meg bort i blant, men drømmer er ikke farlige. Jeg tenker at det må være slik at jo mer vi drømmer, jo mer får vi oppleve. Et liv uten en drøm eller håp, det stagnerer, men en som tør drømme og prate om idéene sine, kan oppnå mer enn han selv tror. Nye dører åpnes ofte i møte med andre. Ønskene kan være store eller små, og dette er altså en av mine; den lille vårdrømmen. Og disse menneskene i fortellingen, de må være oss de da? Vår familie på tre. For å realisere hele dette bildet, må vi nok få oss noen flere barn, eller vi kan få besøk da! Det er jo raskere gjort. 

Ps! Hvis, hvis, hvis dette mot formodning skulle virke som et hint om dugnad, så er det herved avklart! Dette handler om å være sammen, og nyte de hverdagslige øyeblikkene som stadig kommer vår vei. Hihi. Vi har allerede hatt slike vårdager, men jeg vil gjerne ha flere!

Fakta: Snøklokke er en liten løkplante som dukker opp tidlig på våren. Den sprer seg både med løk og frø. Den trives i skyggen. Den åpner seg og strekker seg mot lyset der oppe, men selve blomsten er stor og tung og den henger derfor litt med hodet. På en lykkelig måte ;O) Om kvelden folder den sine hender og går til ro for natten, før den igjen folder seg ut og tar i mot varmen og lyset. Den er skjønn. Jeg vil helt klart ha sånn på gården!

Tips: Og så til slutt det vesle tipset jeg innledet med. Lag en liten bukett med snøklokker og for eksempel en syrinkvist, bind om med litt naturhyssing, og du har en kuvért til hver! Koselig på venninne-lunchen eller kanskje du skal unne deg litt vårglede av dette slaget til familiens dessert etter middagen? 

mandag 27. mars 2017

podekurs

Vi har vært på podekurs!

På lørdag heiv vi oss i bilen og kjørte nedover i Telemark. Målet var et kurs om poding av epletrær, i Bambles dype skoger. Hagelagene rundt forbi har så mye bra kurs og foredrag, og selv om jeg ikke er medlem, har jeg vært på flere kjempe-interessante arrangement. Denne gangen dro vi begge to, for poding av epletrær kan fort bli relevant oppe på gården. Der er det nemlig ingenting igjen av den gamle frukthagen. Eller det vil si, det står to plommetrær igjen. Og de bærer fortsatt masse frukt, og det er vi jo kjempe glade for, men i hagen foran gavlveggen var det en gang en stor hage med masse frukttrær. Kanskje kan vi bygge opp igjen litt av den? Det er det vi går og funderer på om dagen. Vi må komme i gang. Slike trær blir jo ikke store på en-to-tre.

Det er jo mye bra å få kjøpt ferdig også, men så er det vel med dette som med så mye annet, vi syns det gamle er gøyest ;O) I den gamle hagen her i leiehuset, står blant annet dette treet med vinterepler. Hvilket slag det konkret er, det vet vi ikke. Vi vet bare at de smaker så godt, eplene er knallrøde og fine, ikke noe "rusk og snusk" på dem og vi oppbevarte dem i kjelleren helt til rundt juletider. De perfekte vintereplene altså. 

Vi tok derfor med oss noen greier av dette treet, og av det som har sommerfrukt. Det stod nemlig i annonsen for kurset at vi kunne ta med egne podekvister. 

Vi fikk en innføring i treets egenskaper, hvordan beskjære, forskjellige typer rotsystemer og så klart hvordan det hele skal podes. 

Kort fortalt
Kutt et fint snitt på både rot- og podekvist. 
Legg inntil. 
Tape med "podetape" eller bast. 
Voks toppen. 

Dette er den ene av våre podekvister. Når vi kom hjem, satte vi den i potte med jord. Nå skal den få stå inne til frostnettene er over, så blir det så spennende å se om vi har klart å pode oss et nytt epletre! Vi har forstått at det fort kan bli litt prøv-og-feil. Så dette er særs spennende. 

Jørn Lindholdt, som hadde åpnet hagen sin for Bamble Hagelag, kursholderne Tone Gislerud og Knut Nyhus fra Fruktgarden Nyhus, og alle oss deltagere, har gjort slikt før. På kvisten til venstre tar han av "podetapen" og det nye skuddet skal få plass til å utvide seg og vokse mot høyden og lyset. Kvisten til høyre ble det ikke noe av... Selv ekspertene lykkes ikke med alt, det må vi huske vi som er nybegynnere ;O)

fredag 24. mars 2017

dette gulvet har vi valgt

I dag tar vi en liten titt inn på kjøkkenet på gården, og lar det være eksempel på hvordan vi har løst dette med gulv i huset. Da vi overtok plassen, var nesten alle gulv revet ut, og brent... 

På kjøkenet stod bare de røffe tømmerveggene igjen, og på gulvet var det stein og sand mellom stokkene. Når jeg ser dette, blir jeg minnet på telefonsamtalen jeg hadde med Thomas da han var og tittet her for første gang alene: "Det er ingenting her altså. Bare vegger..." Det gjør ingenting tenkte jeg, og visste så klart ikke da hvor mye jobb det skulle bli. Men akkurat det jeg sier nå, har jeg hørt mange andre si i etterkant også, så da er alt ved det normale. Det blir alltid mer enn man tenker, og ting tar lenger tid, men så er alt glemt når man kan sitte her inne og drikke kaffe! 

Men tilbake til dette gulvet. Vi kunne jo gått på jakt etter gamle, eller hogget trær og saget til gulvbord selv, men det er alltid flere hensyn å ta enn valg av materialer. Tidsperspektivet er kanskje det mest graverende. Man kan jo ikke holde på i årevis, en gang vil man jo flytte inn som nevnt i et tidligere innlegg. For man kunne virkelig holdt på i årevis med et slikt prosjekt. Vi konkluderte heller med å kjøpe inn så godt treverk som mulig, og legge nytt gulv i alle rom utenom den gamle stua som har fått beholde det originale. Men da syns vi detaljene teller, og det har vært viktig for oss å gjøre det på en gammel måte. 

Vi har derfor brukt håndspiker, og slått dem flate før bruk. Jeg syns de blir så fine! 

Spikrene er kraftige, og det har blitt mange håndslag med hammeren i dette huset. 

Spikrene festes på øyemål på spikerslaget, slik at det skal se ut som det er gjort uten laser, som de jo ikke hadde den gangen. 

Nå skal gulvet settes inn med linoljesåpe og kaldt vann tre ganger med litt mellomrom. Siden kan man vaske over med denne såpen sånn ca hver andre måned har jeg lest. Treverket vil beholde sin struktur og det vil være "mykt og varmt" å gå på med bare føtter. Jeg håper det blir slik jeg ser for meg. Og jo eldre og mer slitt disse gulvene blir, jo finere blir de.

torsdag 23. mars 2017

tallerkenhylle

Ser dere tallerkenhyllen over hyllene der? Øverst til venstre. Ja, vi kan ta en litt nærmere titt på den.

Denne tenkte jeg på. Den som holder de store fatene på plass. Thomas og jeg laget den etter inspirasjon vi fant på et bilde av et gammelt kjøkken. Vi tenkte kanskje at flere enn oss syns det var en god idè, og vi har derfor laget en reportasje med fremgangsmåte og tegninger til nettopp denne hyllen. Et par tips om hvordan du skal få den til å se gammel ut er også med. 

Hvor du finner denne reportasjen?
For de som kjenner meg, er det kanskje ikke vanskelig å gjette, men la oss ikke gjøre dette til en konkurranse. Du finner oppskriften til denne tallerkenhyllen i det nyeste av Lev Landlig. Altså utgave 2-2017, som er i salg i butikkene nå. 

onsdag 22. mars 2017

kortversjon

HER , på NRK Telemark sine sider, kan du lese kortversjonen av NRK-intervjuet jeg var med på.

Og HER , på P3 sin side, kan du se en kort og komprimert Facebook-versjon. 

tirsdag 21. mars 2017

vi flytter inn

Nå tar vi en sånn liten oppdatering igjen.
Denne gangen med fokus på hva det sterkeste minnet fra gårdslivet har vært gjennom faktisk fem somre. For dere som har fulgt oss siden da, har veien vært lang, men nå er vi nærmere innflytting enn noen gang. Det er jo nesten så vi ikke skjønner det selv. Det har vært utopi så lenge. Vi har bodd i campingvogn i flere måneder i strekk, vi har vært her i helger og ferier, pusset opp, revet oss i håret og pusset opp mer. Nå ser vi faktisk en ende på det. Ja, altså at huset i alle fall blir beboelig. Og når vi flytter inn, kommer jeg mer konkret tilbake til litt lenger ned i innlegget.  
2012
Det sterkeste minnet fra den første sommeren var nok jobben med låvetaket. Vi begynte der. (På våningshuset var det jo ikke tak i det hele tatt, der sørget vi bare for et midlertidig et i bølgeblikk.) Vi satt der oppe hver dag hele sommeren. Eller satt og satt. Det var jo mer opp og ned i timer jeg ikke har tall på. Men en kaffekopp hadde vi også tid til. Og det var så herlig å sitte høyt der oppe og se utover fjell og vann. Der oppe fikk vi virkelig fugleperspektiv på omgivelsene. Og til slutt hadde vi et solid undertak, kledd med fin teglstein.

2013
Så satte vi i gang med våningshuset. "Oppussings-trinn 1" kan man nesten si. Målet denne sommeren var å få huset på beina igjen. Bokstavelig talt. Muren skulle restaureres og vi satte inn og byttet tømmerstokker der det trengtes. 

2013
Og huset fikk et godt og nytt tak - i gammel stil så klart. Og dette har jeg jo fortalt dere før. Men det var en spesiell sommer for oss. Vi hadde folk i arbeid, så prosjektet skjøt mer fart enn vi hadde klart alene. Vi fikk masse besøk av familie og venner som ville se hva vi egentlig hadde satt i gang. Med glimt i øyet ble det en del snakk om "god gammeldags galskap" og de største optimistene i familien tenkte sitt i det stille. Vi var så klart helt klare for å vise dem! ;O)

2013
Jeg var gravid denne sommeren og koste meg mest med å lage mat, stelle i hagen og ta i mot gjester. De tyngste løfta overlot jeg til gutta-krutt. Jeg startet så smått i grønnsakshagen også, med å så salat og gressløk, så fylte jeg på med herlige drømmer om egne høns, hjemmebaket brød og saft fra egne epletrær. 

2014
2014 var den store kofte-sommeren. Jeg jobbet på spreng med Kofteboken (1) og mange av kofte-bildene ble fotografert her oppe på gården. Så ble det litt intervjuer i farvannet av dette. Akkurat her er det Nationen som jobber med saken rundt nominasjonen til årets bygdeprofil. 

2014
Ellers koste vi oss bare en hel masse med denne gode lille karen!

2015
Så kom den mer eller mindre avgjørende sommeren. Etter mange tanker og vurderinger, bestemte vi oss for å pakke ned alt, selge huset i byen og flytte til Kviteseid. På den måten ville vi komme nærmere prosjektet, og hadde kanskje sjans til å gjøre ting ferdig før vi ble pensjonister. Vi fikk leie dette koselige huset, og vi kjente både på spenning og glede når vi satte tingene våre midlertidig på plass her. 

20'5
Så brukte vi tiden til flytting og klargjøring av huset i byen, men vi fikk da med oss mange fine sommerdager- og kvelder på tunet også. Og denne karen stod for innhøstningen av ripsbusken. Han spiste seg mer eller mindre gjennom hele sommersesongen. Rips i hagen, blåbær og villbringbær i skogen... Vi koste oss med det samme, og kjente gleden over at en liten gutt som denne kan få vokse opp med en hage like utenfor, der han kan forsyne seg av godsakene. 


Begge bilder over er fra 2016
Sååå kom sommeren vi hadde ventet lenge på, da satte vi i gang sånn på ordentlig. "Byggetrinn 2". Nå skulle vi gjøre det som skulle til for å gjøre dette huset beboelig. Ikke på den aller enkleste måten. Med håndhøvlede overflater og gjenbruk av nesten alt gammelt, dro dette ut i tid. Ikke akkurat uventet for oss, men i takt med resultatene krympet stadig tålmodigheten. Man vil jo en gang flytte inn. 

2017
Nå står snart enda en sommer for døren, og jeg kan med glede og stolthet fortelle dere at dette blir den sommeren vi flytter inn på gården! Det har vært en lang reise, og nå har vi kommet frem. Alt kommer ikke til å være helt ferdig i huset, faktisk vil mye gjenstå, men huset blir beboelig. Vi får kjøkken, bad, ei lita stue og soverom. Den vesle familien på tre kan begynne sitt virkelige liv på det gamle tunet. I en skikkelig koselig bygd som vi allerede nå føler oss hjemme i. Nå skal det lages mat på det ordentlige landlige kjøkkenet jeg har ønsket meg. Vi ser så frem til å starte dagen her oppe, se solnedganger over fjellet og leve livene våre med de vi er glad i og setter så stor pris på.  

Jeg tror jeg jammen avslutter med å si at det er nå det begynner!